Mislykket blogger...

Hadde en gang en plan om å skrive et nytt innlegg på bloggen min i hvert fall annenhver dag. Men etter mitt første møte med det gassiske internettet, ble den drømmen fort lagt på en hylle med is. Hvis du er heldig å ikke bli frakoblet midt i publiseringsprosessen, så må du i hvert fall vente i ti minutter for hver side du skal åpne. Men heldig vis så har jeg en fantastisk teampartner, som har en fantastisk PC, slik at jeg nå endelig kan få lagt ut mitt første innlegg fra det nye hjemlandet mitt.

Er for tiden på Den Norske Skolen i Antsirabe (byen med mye salt). Her får vi forhåpentligvis være i to uker mens vi har gassisk språkkurs. I går hadde vi den første gassisktimen vær med Edouard, en liten koselig gasser med en herlig trillende latter. Jeg syntes at det var kjempekjekt og følte vi fikk mye ut av det. Har jo lært en del allerede av kontaktpersonen vår pastora Barson og den gode hjelperen hans doktora Daniel (aka Mr. Movie). Dessuten hadde vi noen timer med de gassiske medstudentene våre på Hald, Gwladys og Rock. Men vi kan ikke så mye mer enn å si hva vi heter og konstatere at vi er sultne. Så jeg gleder meg veldig til vi kommer hjem til Barson og Daniel i Tana og kan snakke med dem på gassisk.

Selv om vi bare har bodd på ungdomssenteret i Tana i en døy uke, så kaller jeg det likevel for ’’hjemmet vårt’’. Føler vi er en liten koselig familie jeg, Ingrid, Ola og Marita. Vi er jo med hverandre hele dagen, og hver dag lager vi middag sammen. Det er kjempegøy for alle er som regel skrubbsultne, så alle gjør alt de kan for at maten skal bli ferdig så fort som mulig. Det kjekkeste med dette er at når vi endelig er ferdige og alle har installert seg rundt bordet, bruker vi kanskje de ti første minuttene på å skryte av oss selv; hvor flinke vi er til å lage mat og hvor god maten var. Deretter får som regel jeg og Ingrid ’’fjållå’’, og holdet det gående til vi er ferdige med oppvasken. Sist søndag kjøpte vi en levende høne som vi tok kverken på og hadde til middag. På gudstjenesten den formiddagen var det auksjon av alle ting, så da fikk vi kjøpt poteter og gulrøtter som ble et godt tilbehør til høna vår.

Da vi kom frem til ungdomssenteret sent om kvelden onsdag 3. okt., ble jeg positivt overrasket av at det stod en vaskemaskin på badet vårt. Jeg hadde trodd at vi måtte vaske alle klærne våre for hånd, men her hadde de altså investert i en vaskemaskin til oss. Noen dager senere stappet vi den full av klær og såpe, og trykte på start-knappen. Problemet var bare det at strøm- og vannledningene bare hang og slang på baksiden, og det var ingen steder vi kunne plugge dem inn. Dermed måtte vi til med baljer og brønnvann den neste morgenen, sammen med vår gode venn doktora Daniel. Han hjalp meg med min klesvask, noe som var litt flaut siden truser også må vaskes… Men alt i alt var det en artig og lærerik opplevelse, som forsterket følelsen av å være en ’’happy family’’.

Har endelig kommet inn i den gassiske døgnrytmen; er dødstrett før ti om kvelden og er lys våken klokken sju om morgenen. ’’African time’’ har vi også blitt ganske flinke på, ordet for seint har vi sluttet å bruke. For meg faller det egentlig helt naturlig, det ligger i genene mine. Vi har også sluttet å planlegge noe særlig, vi tar det som det kommer for av erfaring har vi lært at ting som regel ikke går som planlagt uansett. En morgen skulle vi ha undervisning med generalsekretæren på ungdomssenteret klokken 9.00, så da satt vi klare med kladdebøkene våre. Da klokka var ti over begynte vi å spille kort for å få tiden til å gå mens vi ventet på læreren vår. Mitt i et slag ’’Presidenten’’ kom Barson ruslende og meddelte at generalsekretæren dessverre ikke kunne undervise oss i dag fordi han hadde dratt inn til sentrum, så vi fikk fri den formiddagen.

Alt i alt har jeg det som plommen i egget her tiltross for at jeg har pådratt meg en liten forkjølelse. Trodde strengt tatt ikke att jeg skulle trives så godt, men jeg felte faktisk en tåre her om dagen når jeg tenkte på at om bare seks måneder må vi si veloma til alt og alle her nede.