Lopper

Det som er domt med å ha katt,
er at den har lopper og
det som er domt med at katten har lopper
er at jeg får lopper og
det som er domt med at jeg får lopper
er at de biter meg og
det som er domt med at de biter meg
er at det klør og
det som er domt med at det klør
er at jeg våkner opp midt på natten og
det som er domt med at jeg våkner opp midt på natten
er at jeg vekker søte snille Ingrid.

Tilbake til Antsirabe igjen

På mandag var misjonsmøtet i Antsirabe ferdig, så da var det på tide å komme seg tilbake til Fandriana. Vi lånte bilen til noen norske fredskorpsere som også bor i Fandriana og hadde hushjelpen deres med i bilen. Da vi hadde kjørt i to og en halv time, og det bare var to mil igjen, traff vi på tre taxi-brousser som stod parkert i veikanten og da vi kom rundt svingen forstod vi raskt hvorfor de hadde stoppet. Det var litt for mye vann i veien til at noen turte å kjøre videre.

Flere av passasjerene i Taxi-broussene hadde allerede begynt å brette opp buksene og var klare til å tusle over det som nå var mer en elv enn en vei, men vi var ikke like lysten på å bli våte på beina. Dermed tok vi turen til Ambositra, den nærmeste byen, og tok inn på et lite hotell der sammen med hushjelpen til fredskorpserne. Vi fikk oss litt å spise og fikk sendt melding til Barson om hvor vi var før vi gikk å la oss.

I dagmorges fikk vi kjøpt litt mer kreditt til telefonen slik at vi fikk ringt litt rundt til folk og sagt hvordan det stod til. Flere hadde prøvd å få tak i oss uten hell fordi det ikke var dekning på de sim-kortene vi bruker til vanlig. Vi ringte til folkene i Fandriana og de hadde allerede sendt skolebilen for å se etter oss og eventuelt hente oss. Men den kom jo ikke så veldig langt for det var jo fremdeles en elv midt i veien. Så vi pakket oss ut av hotellet og så snart vi hadde fått i oss noen tørre baguetter la vi oss på hjul for å nå Antsirabe før den veien også ble oversvømt. Heldigvis gikk det fint å nå er vi trygt plassert på Den Norske Skolen i Antsirabe inntil videre. Men noen flere dager med varm dusj og internett er ikke å forakte:)

Livstegn

Nå er vi i Antsirabe fordi vi har vært med å Misjonsmøte her. Det har vært kjekt, mest fordi vi har sluppet to undervisningsdager (hihi). Er ganske lei av å undervise i engelsk nå (ikke at jeg noen gang har likt det så veldig). På mandag og tirsdag underviser vi på SFM, lærerskolen der vi bor. På onsdagen er vi på en barneskole ca to mil fra Fandriana. Der har jeg en klasse på rundt femti elever som ikke har lært å være rolige når andre snakker. Og på torsdagen sykler jeg og Ingrid i tre kvarter til en liten skole der vi underviser sammen. Torsdags kveld ferier vi som regel med en film.

For noen uker siden kom en av lærerne på SFM til oss med en liten kattepus til oss. Det er ganske søt. Vi har kalt den 'Volamena' som betyr gull, siden den har oransj pels.

Sist helg kom Ola, Marita og Daniel til Fandriana for å feire at jeg trådde inn i de voksnes rekker, det var veldig kjekt. En annen ting som er kjekk er at det har regnet så mye i det siste at det er strøm nesten hele døgnet! Dermed fungerer kjøleskapet og vi kan lagre mat og slipper å gå til markedet her dag.

Hvis alt går etter planen reiser vi tibake til Fandriana på mandag. Da har vi bare fire uker igjen før påskeferien. Da skal vi til sør-øst kysten til Farafangana for å se hjembyen til doktor Daniel. Etter påske skal vi til Mahajanga å være med på misjonsskuta Shalom. Etter det har vi noen dager igjen i hoverdstaden før vi reiser hjem.